Av Eva Steinkjer

I mars utkom boka om særlig sensitive barn av Elaine N Aron på norsk. Cappelen Damm spurte oss om de kunne skrive oss som inn som norske ressurspersoner innen feltet. Vi var da i godt i gang med et samarbeid om å utvikle foredrag og workshops for barnehager og skoler. Forlaget ønsket å løfte fram boka med et lanseringsforedrag i april, og vi gjorde oss klare til å innta scenen. Et forlag har nok helt andre forventninger til publikumstilstrømning enn vi som kursholdere innen et felt der allmennkunnskapen ikke er utbredt ennå. Lanseringsforedraget ble dessverre utsatt på grunn av for få påmeldte. Det var imidlertid mange interesserte, og vi  har nå lagt inn kunnskap om høysensitive barn på alle våre kurs. Dessuten. Barnehager har begynt å åpne øynene for fenomenet, og vi har allerede gjort nye avtaler med konkrete barnehager. Hva er det så vi legger vekt på i denne formidlingen?

Alle barn er unike og ulike. Også høysensitive barn. Det er allikevel grunner til å se på dette karaktertrekket som noe som kan forstås som likt, ens, særpreget. Det finnes også grunner til å se på sensitivitet, følsomhet, varhet, forsiktighet som fenomen i samfunnet. Fenomen som det er lett å overse, regulere bort eller til og med trampe på og forsøke å slette ut. Disse kvalitetene blir muligens sett på som svakhet, og dermed som noe uønsket.

Dersom vi støtter oss til Arons forskning og formidling kan vi snu dette på hodet og se på sensitiviteten som gaver, talent og noe som det er verd å bli oppmerksomme på.  I en verden som byr på hurtig tempo, krav til prestasjoner og resultat, utadvendthet som ideal og mange sanseinntrykk overalt, kan det lett føre til overstimulering. Da blir ikke sensitiviteten en gave, men tvert om en byrde. Både for den enkelte og miljøet rundt.

Arons forskning mener at et høysensitivt nervesystem er medfødt, er likelig fordelt mellom gutter og jenter, finnes i alle kulturer også i  dyreriket. I stor målestokk vil 15-20% ha denne tendensen, noe som.