En opplevelse fra en skolehverdag av Inger Johanne Grønli

skoleguttJeg skvetter til der jeg sitter i konsentrert samtale med en elev omkring enkel og dobbel konsonant. Døra ble åpnet og slengt igjen med et smell. Et raskt blikk på pulten til Fredrik, den er tom. Jeg vender oppmerksomheten tilbake til eleven og konsonantene. Jeg ber eleven prøve litt alene, så skal jeg komme tilbake. «Jeg skal gå ut til Fredrik, det ser ut som noe er ugreit for han.» Eleven nikker forståelsesfullt. Heldigvis er vi to voksne så jeg kan forlate og vite at resten av klassen er ivaretatt. Ute i gangen finner jeg Fredrik vandrende fram og tilbake. Da jeg kommer ut, begynner han å snakke høyt og fort.
«Jeg er ferdig med alle oppgavene, så får jeg et hefte med enda flere oppgaver.» Astri hadde gitt han det og smilende sagt at øvelse gjør mester. «Jeg er sliten av å skrive, jeg vil tegne.»
«Ok, så du er sliten og vil tegne,» gjentar jeg. Jeg har god erfaring med den metoden for å få unger til å snakke videre.
«Ja, jeg har gjort alle oppgavene som hun hadde skrevet opp på tavla, alt er rett, hvorfor skal jeg gjøre mer da? Jævla doble konsonanter. Jeg hater det. Jeg hater skolen. Jeg vil være i fred.»
«Ok, du vil være i fred. Det er greit. Men jeg er nå her i nærheten. Er det noe jeg kan gjøre for deg?» «Ingenting! Nå blir alt galt! Nå ringer Astri hjem. Og så skal mamma og pappa snakke. Det blir jeg også sliten av. Kanskje jeg ikke kan gå i denne klassen fordi jeg oppfører meg dårlig. Jeg er en dust.»
«Hvorfor kan du ikke gå i denne klassen?»
«Astri sier at jeg mister vennene mine når jeg lager så mye bråk i klassen.»
«Hvordan ville det bli for deg å miste vennene dine?»
«Skjønner du ingenting eller, ville du være uten venner?»
«Nei Fredrik, det ville jeg ikke. Jeg prøver å forstå. Det er derfor jeg er her sammen med deg og det er derfor jeg spør og graver så fær`t.» Jeg prøver å muntre opp stemningen litt.
«Det er ingen som forstår. Det er ingen som kan hjelpe meg!» gråter han.
«Men i alle dager», sier jeg og prøver å være enda muntrere i stemmen. «Du aner ikke hva vi to kan få til i lag. Så god som du er til å forklare, kommer jeg til å skjønne alt. Og så kan vi snakke med Astri og mamma og pappa.»
Det er stille en liten stund, så snakker han videre.
«Det er en rød vilter type inni meg og det er han som gjør at det blir sånn. Astri sier at jeg ikke må skylde på noen andre. Hun ringer hjem og så blir det masse snakking. Etterpå må jeg gjøre lekser og så får jeg ikke tid til å leke.» Han snakker høyt og fort, med gråtende stemme.
«Vil du høre hva jeg tenker om den saken?» spør jeg.
«Ja vel da,» kommer det etter en stund.
«Jeg tenker at Astri vil at alle elevene skal ha det bra og lære på skolen. Men det er ikke sikkert hun har hatt tid til å bli ordentlig kjent med deg, hun har mange elever, vet du.» Jeg venter litt før jeg fortsetter. «Så tenker jeg litt til.» Han ser på meg. «Jeg tenker at mamma og pappa er veldig glad i deg. De vil at du skal ha det bra. Så får de beskjed om at noe er ugreit på skolen. De vil snakke med deg for å hjelpe deg å gjøre det som er lurt. Skjønner du?» Han nikker. «Og så er det enda en ting til.» Jeg venter til han løfter blikket og ser på meg. «Det gjør vondt i følelsene til mammaer og pappaer når de ser at ungene deres ikke har det bra. Man blir fortvilet og lei seg. Kanskje snakker vi for mye da og sier noe vi ikke har tenkt ordentlig over.» (Jeg kjenner at jeg snakker både som lærer og mamma). Fredrik er blitt roligere, holder blikket litt på meg, før han ser mot noen unger som kommer ned trappa. «Nå er det snart friminutt og det kommer masse unger. Jeg tror vi skal gå et annet sted å snakke videre.»
«Jeg vil ut og leke.»
«Det er greit,» sier jeg «men er du rolig i kroppen nå slik at du kan leke fint? Det er dumt for deg hvis det blir noe krangling ute nå.»
«Det går fint,» forsikrer han på vei til garderoben. Jeg går etter. «En ting til. Når du kommer inn vil jeg at du skal tegne han der røde viltre typen. Jeg vil gjerne se hvordan han ser ut.» Fredrik nikker, han liker å tegne.

Med blanke ark og fargestifter, setter vi oss på et lite rom og henger opptatt-skilt på døra. Fredrik begynner å tegne. Figuren ligner et insekt. Den har kropp med mange bein. Oppå hode lager han en bølgete strek. Figuren blir fargelagt rød. Det er en rød vilter type. Han tegner flere små viltre typer i tillegg til den store. Så tegner han seg selv i helfigur. Disse røde viltre typene holder til i mageområdet. Men de har forbindelse til hodet. Han forklarer at de sender beskjeder til hjernen om hva han skal gjøre, nesten som en datamaskin. Det er de som gjør at han reagerer med å bli sint, roper, løper ut og slenger igjen døra etter seg. Vi småprater mens han tegner. Det er helt fantastisk å høre på hans beskrivelser av hva som skjer i og med han. Jeg forklarer hva selvinnsikt er og at det er det han viser nå. Han får skryt for tegninger og gode beskrivelser. Jeg prøver å uttrykke min forståelse. Underveis ser han opp på meg. Tror han merker at stemmen min brister litt fordi jeg ble berørt.

Et par dager senere blir jeg hentet fordi det er en disputt mellom Fredrik og et par gutter ute. De skulle lage akebakke og ble uenige om hvordan den skulle bygges. Fredrik er opprørt og i det jeg kommer, begynner han å forklare hva som har skjedd. En av guttene snakker i munnen på han. Og før jeg får gjort noe som helst, kaster Fredrik spaden og løper sin veg. Jeg følger etter, men holder meg et stykke unna slik det er best for han. Det er trygt for han at en av oss voksne er nær, men vi kan ikke presse oss på og snakke før han er klar. Etter hvert blir han litt roligere og jeg foreslår at vi går for oss selv og tegner. Jeg spør om den røde viltre typen er der. Han nikker. Så tegner han figuren slik som sist, men med en ny detalj. Han lager en krone på hodet. Oppå krona sitter det øyne.
«Han her styrer hele meg,» sier Fredrik.
Han får et navn også, Edderkoppo. Fredrik sier at Edderkoppo spinner et sinthetsnett inni han. Dette høres heftig ut. Den røde viltre typen bor inni kroppen til gutten, han styrer og han spinner et sinthetsnett. Ikke rart det går en kule varm innimellom. Jeg lurer på om Fredrik kan prøve å bli venn med Edderkoppo. Han tror ikke det går. Men han mener han kan be den røde viltre holde seg i ro. Det tolker jeg som at han noen ganger klarer å styre sterke utbrudd.

Vi avtaler et møte med mamma, pappa, Astri og oss to. Etter avtale med Fredrik innleder jeg møtet og sier at det er noe vi vil dele med dem. Fredrik overtar selv, viser tegningene og forteller. Det er sterkt å være vitne til en gutt som etter en litt nervøs start, faller trygt og smilende til ro mellom mamma og pappa.

Vi er kommet et skritt videre. Det blir flere utfordringer. Men vi har et nytt grunnlag å jobbe videre på. Samarbeidet vårt må handle om hvordan vi kan hjelpe Fredrik å senke stressnivået i hverdagen og videreutvikle den selvinnsikten han viser.