Vigdis Alice Angell. 

I dag 2. august sto det at vi har brukt opp jordens ressurser for 2017, dagen før var det en sak om at det er svært liten sjanse for at vi kan unngå farlig global oppvarming. Sjansen for at vi unngår utbredt tørke, mer ekstremvær og en farlig stigning i havnivået er mindre enn fem prosent, hevder en ny studie fra Universitetet i Washington. En annen rapport viser at de regnmengdene man mente vi ville få flere tiår frem i tiden allerede er her, noen steder er nedbøren det samme som man antok den ville bli i 2090.

Som høysensitiv som tenker dypere over ting, tar inn flere inntrykk og blir sterkere berørt av dem er det lett å bli både redd og pessimistisk med tanke på fremtiden – og føle seg maktesløs og avmektig. Og hvordan kan man møte sensitive barnesinn som opplever det samme?

Fokus på handling

For meg hjelper det å ha fokus på handling – hva kan jeg konkret gjøre for at mitt bidrag blir noen skritt i retning av en bedre fremtid for jorden og alle som lever der.

Jeg har valgt å spise plantebasert – det gir det laveste CO2-utslippet, og da bidrar jeg ikke til at dyr må leve under forferdelige forhold og dø for at jeg skal spise dem. Jeg unngår også palmeolje for at ville dyr ikke skal lide under at regnskogen blir hogd for å bli palmeoljeplantasjer, og menneskene som bor der blir drevet på flukt. Der det er mulig kjøper jeg også økologisk og fair trade, og dyrker en del selv, og er med i et andelslandbruk. Og så prøver jeg å kaste minst mulig mat – det at hver tredje eller fjerde pose mat som handles inn i Norge går i søpla er jo tragisk.

Shopping er også en stor belastning på naturressursene, så jeg prøver å handle mest mulig av det jeg trenger brukt, eller å kjøpe ting med kvalitet som holder og kan repareres. Og vurdere om jeg virkelig trenger noe, eller kan låne det, eller bruke noe av det jeg har på en annen måte. Eller om jeg kan lage det selv av noe jeg allerede har. Der kan en av fordelene med å være sensitiv, nemlig det å være kreativ og finne nye løsninger, tas i bruk.

Jeg har kjøpt meg en flaske i metall som jeg kan ta med meg vann i, og handler inn med sekk og medbrakte poser. Den døde hvalen full av ufattelig mange plastposer sitter fremdeles langt fremme i minnet mitt.

Leiligheten jeg bor i er liten, og krever lite av oppvarming. Det er et pluss for miljøet. Det jeg også oppdaget etter å ha bodd her en stund er at jeg liker at jeg har oversikten – det er beroligende å kunne se omtrent hele leiligheten i ett blikk. Raskt å gjøre ren og rydde, og jeg har virkelig fått sortert ut i tingene sånn at jeg har måtte ta stilling til om det er noe jeg trenger eller virkelig liker og setter pris på.

Alt dette betyr jo ikke så mye i den store sammenhengen for jordas framtid, men det gir meg mer ro og en følelse av å ha litt kontroll og kunne bidra. Og så tror jeg jo at hvis mange gjør litt der de er så vil det kunne spre seg. I Storbritannia sier en av ti nå at de er åpne for et grønt kosthold og gjerne spiser vegansk i hvert fall deler av tiden, og det hadde man jo ikke trodd for bare noen år siden.

Naboens høysensitive datter, som også går rundt og er bekymret for jorda, syns det hjelper at voksne tar henne på alvor, og at familien går sammen om å prøve å gjøre noe som de alle kan være enige om. Og her tenker jeg at alt hjelper, og at litt er bedre enn ingenting, og at man for all del ikke må ta fra barna håpet og troen på at de kan utgjøre en forskjell. Og at det gjelder oss voksne også.

Tenk om alle høysensitive går sammen om å gjøre noe – noen vil kanskje oppfinne noe helt nytt som vil gjøre en stor forskjell, andre vil skape positive og kreative endringer i nabolaget sitt, noen vil kunne gjøre mye gjennom jobben sin, andre vil kanskje ta hagebruk til et nytt nivå, eller kreativt gjenbruk – eller noe helt annet. Tenk hvor mye spennende og positivt som da kunne skje – som kunne være med på å få flere til å ville foreta en positiv endring.

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterEmail this to someone