Det er ikke gitt at høysensitive har mindre energi enn andre. Det er ikke gitt at høysensitive sliter med å jobbe. Langt ifra! Når man sliter, så er det fordi det er et misforhold mellom det man gjør og det man er ment til å gjøre. For det er det vi må: Lete etter kallet vårt – det vi er ment til å gjøre.

Mange høysensitive har det utmerket på jobben, trives og blomstrer og utvikler seg. Det skal jeg ikke ta meg av i dag. Det jeg skal ta for meg i dag baserer seg på boken Making Work Work for the Highly Sensitive Person av Barrie Jaeger, og min egen erfaring ned høysensitive, som karriere-og livsveileder, og som lærer.

Jeg har veiledet mennesker utenfor arbeidslivet, mennesker som er sykmeldt fra arbeidslivet og mennesker som er i arbeid men som lurer på om de bør finne noe annet. Min konklusjon er som følger: Vi er alle forskjellige, og godt er det. Så la oss ta utgangspunkt i at vi er ulike og at vi har forskjellige behov og forskjellige evner. Det er greit å ha i bakhodet når du trenger å velge bort det du ikke liker! For er det noe mange høysensitive er dårlige på, er det å velge bort det som drenerer dem. Og det henger sammen med neste tema:

I Norge er det for tiden mye fokus på de mange sykmeldte og uføre, eller på utenforskap, om du vil. Jeg tror at blant de som er mye sykmeldt, uføre, dropper ut av skolen og så videre, finner vi mange høysensitive. Det henger sammen med det forrige fordi: Mange av oss er ikke gode nok på å velge bort det som sliter oss ut eller som tapper oss for energi. Derfor blir vi nettopp utslitt og tappet for energi.

That’s the bad news. De gode kommer her:

Det er ikke gitt at høysensitive har mindre energi enn andre. Det er ikke gitt at høysensitive sliter med å jobbe. Langt ifra! Når man sliter, så er det fordi det er et misforhold mellom det man gjør og det man er ment til å gjøre. For det er det vi må: Lete etter kallet vårt – det vi er ment til å gjøre.

Nesten samtlige av de som får veiledning av meg har valgt feil. Eller de har valgt rett, men ikke hatt de riktige rammene for det de skal gjøre. Det er ALDRI den jeg snakker med som er feil, men rammene.

Nå skal jeg introdusere Barrie Jaegers modell, som jeg så ofte viser til når jeg veileder høysensitive. Det dreier seg om jobbkategorier, og hvordan du trives med dem.

Drugery Craft Calling
= = =
Slit/ork Greit nok Kall

Drudgery er altså det som sliter deg ut, som gjør at du blir utbrent, syk eller mister livsglede. Hva dette er, er altså individuelt. Det kan være en jobb du ikke mestrer, en jobb som ikke gir deg mening, en jobb med konflikt. Det er en plass du skal absolutt unngå å være.

Craft er det stedet hvor du behersker jobben, men hvor du ikke får tilbake det du gir i form av energi og glede. Du fikser det, enn så lenge. Her befinner de fleste seg, egentlig. Vi er ikke opplært til å være storforlangende, så her er vi til vi ikke orker mer, havner i slit-/ork-boksen og enten slutter eller blir syk. Her ligger årsaken til at mange høysenistive har en CV lang som et vondt år..

Calling er stedet som vi knapt har lov å tenke på, med mindre vi faktisk forfølger den. Når jeg forteller mine deltakere at de skal finne kallet sitt, tror de at de er kommet til bakvendtland. Men det er helt sant. Hvis du skal klare deg godt i arbeidslivet, MÅ du følge kallet ditt. Ellers blir du utilfreds og aldri den beste utgaven av deg selv – som jo er en typisk ambisjon for en høysensitiv.

Det er egentlig helt logisk at du bør følge drømmen. Det er ikke sikkert du oppnår den, men følger du veien mot drømmen din, vil du ikke bomme så mye. Du vil være på rett spor!

Hva er så drudgery, craft og calling for deg?

Da er vi tilbake til innledningen min. Vi er alle forskjellige. Også vi høysensitive. Det finnes ikke ett yrke som passer for høysensitive.

Jeg hadde en gang en undervisningsjobb som jeg elsket. Jeg hadde en høysensitiv venninne som var sekretær. Hun elsket å holde orden i hyller og permer og datasystem, hun var inkarnasjonen av strukturert, og ble stresset av rot i systemet. Hun sa til meg at hun var så imponert over meg som våget å snakke foran en forsamling. For meg var klasserommet selve himmelen. Jeg hadde total kontroll, følte at jeg behersket det meste og jo, jeg kunne forstå hva hun mente. Mange liker ikke å stå foran en forsamling med tretti øyne rettet mot seg. Jeg, derimot, hater «orden og struktur». Jeg blir kjempestresset av skjemaer og permer og datasystemer som liksom skal holde orden for meg. De tar fra meg oversikten og kontrollen, og jeg blir en utrolig dårlig utgave av meg selv. Hun var min rake motsetning, og det gjorde meg uendelig lettet. Tenk at det finnes folk som LIKER det som jeg hater! Hennes kall lå i fakturaer og papirer som ikke motsa henne, mitt lå i det å være ute blant folk og øse av min kunnskap. To høysensitive med diametralt forskjellige kall.

Tilfeldigvis jobbet vi på et sted med mye konflikt. Det endte med at vi begge måtte slutte, fordi at vi faktisk har drudgery-boksen til felles. Veldig mange høysensitive har det; konflikt er et slit og et ork mange av oss ikke kan leve med. Men jeg tror vi begge vet hvilke arbeidsoppgaver vi trives best med.

Slit er det som gjør deg sint, aggressiv, utslitt, tom, deprimert. Du må selv kjenne etter; opplever du dette ofte? Daglig? Ukentlig? Mer enn du orker? I så fall bør du se deg om etter en annen måte å leve livet ditt på.
Kall er det som får det til å krible i magen, energien til å flomme, gløden til å bre seg i øynene, pupillene til å utvide seg og smilehullene til å strammes. Det er IKKE hva mange ynder å tro, hjernekirurg eller rakettforsker eller noe som helst som kun har med status å gjøre (med mindre det faktisk ER kallet ditt, da!) De fleste jeg spør nevner faktisk blomsterbutikk, uavhengig av
utdannelsesnivå. Det er det som gir deg glede, mestringsfølelse og mening. Mestringsfølelse får man forresten når man får strekke seg, ikke bare ved at man får det til.

Konsekvenser av å jobbe med kallet ditt

Hvis du får lov til å jobbe med det du liker best, klarer du mange flere nedturer. Du klarer faktisk bedre noen turer ned i drudgery. Men den boksen inneholder faresignalet, og sier kanskje at det er på tide med en time-out. Da kan sykmelding være en løsning, og slett ikke noe samfunnet skal være så redd for. En slik sykmelding er en investering som kan gjøre at du kommer sterkere tilbake og får være den beste av den du er så snart som råd er. Du er ikke syk, men til lading. Og da må du huske å gjøre så mye du orker av det du liker best.

Å fylle fritiden med det som gjør deg godt, er utrolig viktig. Og husk, fritid bør være tid hvor du er fri til å gjøre akkurat det du ønsker. (Det er lett å si når den er fylt med husarbeid, barn og syke foreldre, sier du kanskje?) Hva du ønsker er opp til deg. Mitt råd er uansett å lete etter det som gir deg glede, energi og mening. Det samme som du skal tenke på i arbeidslivet – men kanskje du her kan gjøre noe som gir deg det du IKKE får av arbeidet. Lese for barna, synge for foreldrene, gå på tur i skogen, fotografere, bake med barna, låne barna bort til ensomme besteforeldre og ta med deg en god bok til stranden, eller hva det er som gir akkurat deg en pust i bakken. Det er ikke luksus, det er å lade.

Du skal ta deg selv på alvor. Du skal lytte til deg selv. Målet er ikke at du skal være egoistisk, men at du skal få plass til å bli den beste utgaven av deg selv.Det er best for alle parter.

Mange høysensitive bør starte for seg selv.

De fleste som kommer til meg har ikke vært flinke til å tenke på hva som er best for dem. Derfor er min erfaring at det jeg har skrevet så langt, er underkommunisert i samfunnet. Vi lærer ikke på skolen at vi skal lete etter det som gir oss glede, men heller at vi skal følge evnene våre. Det er ikke sikkert at det henger helt sammen. Og det er i alle fall ikke gitt at evnene våre i matematikk sier noe om hvilket arbeid vi vil trives med. Så det er mye mer vi må ta hensyn til.

Drudgery, slit, ork er ikke én type arbeid. Men noen gjengangere er tidspress, målinger, støy, avbrytelser, ikke få lov å gjøre jobben skikkelig, konflikt, dårlig inneklima, dårlig miljø grunner til at jobben bryter en ned. Mange som har valgt kallet sitt, ender opp med jobber de egentlig elsker men de ikke får utføre etter egen samvittighet. Det er like ille. Derfor er det mange høysensitive som starter for seg selv. Det bør de gjerne, men da bør samfunnet legge til rette for at det blir lettere å drive bedrift. Det ligger mye drudgery i å drive for seg selv, men det er også mye som veier opp. Jeg håper at etter hvert som mange får øynene opp for hva de vil, vil de slå seg sammen med andre som har liknende interesser, slik at de kan fordele slitet og fokusere på kallet. Det viktigste er å tro på seg selv og sitt mål!

Et siste punkt jeg vil ta opp er dette med 100% arbeid. Og verdien vi legger i arbeid. Gitt at høysensitive prosesserer mange ganger mer informasjon enn den alminnelige arbeidstaker, jobber vi tilsvarende mer OM GANGEN. Det som er 100% for oss er egentlig
ferdig lenge før de andre har kommet til målet. Dessverre er det slik at samfunnet følger klokken, og at arbeidsdagen for en 100% stilling er over lenge etter at den høysensitive har nådd det normale 100%-nivået. Er det rart du er sliten og tom når du kommer hjem? Er det rart du har flere sykmeldinger enn de ikke-sensitive på arbeidsplassen? Jeg hører utallige høysensitive som sier «jeg vet ikke om jeg orker å jobbe 100%». Jeg tror ikke det er sant. Jeg tror de mener at de ikke orker å bruke all sin energi på jobb slik at det ikke er noe igjen. Og det er noe annet. Vi skal ikke være produksjonsmaskiner som kun lever for andre. Men da må vi redusere på noen andre krav. Slik samfunnet er, må vi akseptere at vi kanskje ikke tjener like mye penger, urettferdig som det kan synes. Men penger er ikke så viktig at vi bør slite oss helt ut. Vi må måle verdier ut fra det vi selv synes er viktig. Og det synes absolutt å være et misforhold mellom høysensitive verdier og markedsverdier.

Dersom dere alle nå velger å følge disse rådene, kommer jeg til å tape veldig mye penger…
Men så får jeg vel bare finne meg et annet kall.