Tone Figenschau

skolejente… Tankene mine raser avgårde der jeg følger deg inn på skoleplassen. Vi har vært her mange ganger allerede, sett på skolebygningene, lekeplassen, sett inn vinduene på klasserommet ditt, 1.klasse, vi snakker om hva som blir det gøyeste med å skulle begynne på skolen, «- jeg vet ikke mamma», svarer du og ser på meg. Jeg kjenner et lite stikk av smerte i meg, -skal man ikke glede seg til skole start, en helt ny verden som ligger der og bare venter? Nye venner fra andre barnehager, nye voksne som er der i hverdagen og skal vise ny vei for deg. Skal man ikke glede seg til første skole dag? Jeg føler at jeg ikke finner den gleden i øynene og i ansiktet til min datter der vi går på skole plassen. Jeg undres, har jeg forgylt mine egne øyeblikk om skolestart? Om alt det spennende som skulle skje når jeg bare startet på skolen!

Jeg vet at jeg hadde det helt annerledes, ingen barnehage, ingen kjøring og pendling fram og tilbake. Jeg hadde en mamma som var hjemme med oss, som mange andre mødre til mine klasse kammerater. Jeg tror ikke det var noen barnehager da, kanskje en dagmamma.  Jeg bare husker den voldsomme gleden over og endelig skulle starte på skolen!

Vi går rundt på skoleområdet og jeg forteller hvordan skoledagen kan bli, «-Men mamma, du eller pappa blir jo med meg på skolen?» «-Jada», svarer jeg og tenker at de første dagene skal vi jo det.

Det skal vise seg at det er langt ut i oktober før hun føler at det er greit å slippe taket og vi kan gå før skolen starter. Min datter er sensitiv, hun trenger alltid god tid til å forberede seg for hva som skal skje, hun trenger lang tid på å bli kjent med andre mennesker og bli tygg i nye relasjoner. Det var først for to år siden at hun selv oppdaget at hun var sensitiv og hele familien oppdaget at hun hadde litt andre behov enn mange andre. Da vi lærte om høysensitivitet falt brikkene på plass, og den bruksanvisningen jeg hadde etterlyst da hun ble født var plutselig på plass! Jeg kunne forstå og ha tillit til at det jeg intuitivt hadde gjort var rett, isteden for å gruble om våre løsninger var de beste.

Mitt sensitive barn har alltid trengt lang tid på endringer, overganger, å etablere nye vennskap, på å bli trygg, er selektiv med mat og sanser energier umiddelbart… nå vet vi at vi må gi henne den tiden, støtte henne til å finne beste vei for seg selv, og at det gir gevinst senere.