I skolen legges grunnlaget for hvordan barn skal kunne finne sin vei i jungelen av muligheter og begrensninger. Jeg tror at dersom man tar hensyn til høysensitives behov, vil skolen bli et bedre læringssted for alle barn. For det betyr at det legges til rette for ulike former for utvikling.

skilpaddeMennesker er forskjellige. Når skolen diskuteres, ser det ut for at dette faktum lett glemmes.

Derfor er jeg glad for at karaktertrekket høysensitivitet har fått mye oppmerksomhet i det siste. Det er godt dokumentert at noen hjerner fungerer annerledes enn andre. Da må man legge forholdene til rette for at også disse hjernene skal få mulighet til å utvikle seg optimalt. Noe annet ville være urettferdig. Tar man hensyn til høysensitivitet i skolen, tar man egentlig hensyn til alle.

I skolen legges grunnlaget for hvordan barn skal kunne finne sin vei i jungelen av muligheter og begrensninger. Jeg tror at dersom man tar hensyn til høysensitives behov, vil skolen bli et bedre læringssted for alle barn. For det betyr at det legges til rette for ulike former for utvikling.

Høysensitive barn er ofte svært kloke

Høysensitive barn er ofte svært kloke, fordi de tar inn så mange inntrykk. De har derfor spesielt gode forutsetninger til å ta til seg lærdom. Men mange av dem gjør det ikke fordi skolen ikke får det med seg. Noen lærer altfor raskt, og får for lite utfordringer. Andre får ikke tid til bearbeiding av alle inntrykkene, og bruker derfor mange verdifulle år på å sakke akterut og føle seg mislykket. De ender av samme grunn ofte i gale yrker, eller lar være å ta videre utdanning. Det er lett å gi opp når du føler at du har egenskaper som aldri blir sett. Mange tar høyere utdanning, men velger feil vei fordi de ikke har fått utvikle de sidene av seg som burde fått best vekstvilkår. Mange klarer seg selvsagt utmerket, men for meg er det viktig at skolen tar inn over seg at en del elever slett ikke får godt utbytte av den undervisningsformen og innholdet som skolen har i dag.

Å være høysensitiv innebærer at hjernen prosesserer mye mer informasjon enn det som gjelder for flertallet. Det betyr at barnet tar inn veldig mye mer gjennom sansene enn det som andre barn gjør, og tolker denne informasjonen. Hva som oppleves, er individuelt. Det kan være alt fra lys- og temperaturforhold til lærerens stemme eller medelevers bevegelser i klasserommet samt egne følelser. Beskjedene fra læreren kan tolkes på mange måter. All informasjonen skal sorteres og handles utfra. For noen barn tar det lang tid. Men disse egenskapene har en verdi. Det å være grundig, å kunne få øye på detaljer som andre ikke ser, er verdier samfunnet har bruk for. Når skolen ikke har tid til dette, hemmer det barnets utvikling og hindrer det å lære det det skal. Ikke bare hemmer det utviklingen av hjernen slik den faktisk fungerer, men det tar bort konsentrasjonen fra det som klasserommet er ment for. Et barn som ikke får jobbet med inntrykkene det får, vil kunne bli urolig, miste konsentrasjonen, glemme eller gå inn i seg selv.

Dersom skolen skal kunne fange opp alle disse elevene, må den endre seg ganske mye. Når en skoledag går ut på å ta imot alle disse inntrykkene i samme tempo som barn som bare tar inn en brøkdel, skal det mye til at utbyttet blir det samme. Her er ikke rom for å tenke og sortere, og dersom alt skal sorteres skikkelig, må det gjøres på andre tidspunkt. Noen barn blir fryktelig slitne, andre gir opp, fordi det ikke er mulig å få det til å gå rundt.

Et annet dilemma er at de barna som reagerer med å bli urolige eller å glemme, ender ofte med å få tilsnakk. De fleste høysensitive har svært lav toleranse for personkonflikt. Ifølge Elaine Aron trenger de høysensitive mye positiv tilbakemelding og lite kritikk. De er mer enn oppmerksomme på feilene de gjør, men får generelt liten oppbakking på det de er best på. Kjeft og korrigering virker derfor ofte mot sin hensikt. Barnet blir lukket, lei seg, kanskje til og med så mye at de dekker over det med å tøffe seg – og konsentrasjonen svekkes enda mer. For nå har de enda mer å gruble på.

Høysensitive barn må forstå. For å forstå må de gjerne lære seg andre teknikker for å få inn kunnskapen enn det som lærerne tilbyr. Når et barn finner ut at de forstår matematikken mye bedre når de finner sin egen måte å gjøre det på, er dette et tegn på selvstendighet og evne til problemløsning som bør verdsettes. Det skjer ikke når alle barn blir målt på likt, på samme måte til samme tid. Da fremstår den som gjør det annerledes som «feil». Det hemmer både læring og selvtillit.

Når man forstår stoffet, er det mye lettere å lære nytt. Mange høysensitive lærer derfor uvanlig raskt. Det blir meningsløst å repetere og terpe på noe som er selvsagt. I Norge er vi dårlige på å fange opp disse uvanlig begavede. Det er like viktig, for de har behov for å bli stimulert.

Når man ikke fanger dem opp, kan det ende med at skolen ikke forstår at de er begavede overhodet, fordi de blir sittende uvirksomme, eller blir urolige, faller inn i egne tanker og ender med å få dårlige arbeidsvaner. Her har skolen en lang vei å gå: Hva gjør vi for de som forstår for lett?

Pliktoppfyllende er et ord som går igjen blant høysensitive. Det fører til at en del jobber med leksene til de stuper, og kan bli enere, eller bare utslitt. Dette blir premiert, og positive tilbakemeldinger er noe høysensitive er avhengige av. Mange voksne som møter veggen kjenner seg selv igjen i dette bildet. De skal alltid prestere, gjøre så godt de kan, men listen for «så godt de kan» ligger veldig høyt. En merker ikke at en har overdrevet før det er for sent. Det er synd at dette premieres i skolen, fordi det lett fører til sykefravær senere.

Måling er i seg selv et stort problem for høysensitive. Mange presterer mye dårligere i en pressituasjon. Måling forutsetter at alle barn måles på likt, til samme tid, og samme pensum. Siden mye foregår i deres egen hjerne, er det ikke så lett for en lærer å bestemme tempoet. Dermed blir de ofte målt feil. Er de ikke klare, vil utfallet bli dårlig. Dette forplanter seg. Fordelen med en høysensitiv hjerne som får jobbet godt og får all informasjonen til å falle på plass, er at kunnskapen da sitter i ryggmargen. Det blir en del av en helhetsforståelse, og man glemmer det ikke.  Det er derfor synd at barna blir målt før informasjonen er ferdig prosessert. Et høysensitivt barn kan henge etter i alle år, men det betyr ikke at de ikke har lært stoffet. Det betyr at de ikke kunne det til normert tid. Det er ganske urettferdig, når vi vet at det er hjernen som trenger mer tid, fordi den har mer å jobbe med!

Mange høysensitive er kreative

Mange høysensitive er kreative. Det betyr at de ser ting på andre måter enn andre. Mange er språklig kreative og leker med grammatikk og ord og vendinger, andre stiller vanskelige spørsmål til læreren. Mange har behov for å uttrykke seg med annet enn bare ord. Derfor er de kreative fagene viktige. Og derfor må ikke kreativitet være ferdig definert på forhånd når dette skal evalueres. Å være kreativ betyr å være selvstendig. Karakterer i kreative fag er derfor vanskelig. Ikke minst kan dårlige karakterer i kreative fag frata elevene troen på seg selv og egen definisjonsmakt. Jeg har truffet altfor mange voksne som «ikke kan synge» fordi læreren sa det. Det er å frata mennesker redskaper for livsutfoldelse. Høysensitive mennesker har gjerne et større kreativt behov enn andre. Det burde være skolens oppgave å vise dem hvordan kreative evner brukes, og ingen burde bli fortalt at de ikke kan.

Dersom man skulle tatt hensyn til at den høysensitive hjernen trenger mer tid til å bearbeide stoff, burde man lagt opp skoledagen slik at det var rom for både teori og praksis. Praktisk arbeid gir rom til å tenke. Gjerne på andre ting, som historietimen før. Derfor bør praktisk arbeid få være nettopp det, og ikke teoretiseres slik at det blir enda mer teori å fylle hodet med.

Tenking er liksom tatt ut av samfunnet som en nyttig syssel. Høysensitive har en tendens til å tenke veldig mye. Når skal de få tid og rom til det, hvis hele døgnet skal fylles med mer informasjon? Informasjon må bearbeides hvis det skal ha noen verdi.

Alle som går på skole skal lære. Tatt i betraktning hvor lang tid barna bruker på skolen, bør de lære veldig mye. Skolen skal ikke få barn til å føle seg mindre verd enn de er.  Skolen skal oppmuntre til læring, til utvikling. Er dette beskrivende for skolen i dag, for alle barn? Hvis vi får karakterer inn i barneskolen vil de høysensitive barna på et enda tidligere tidspunkt møte stressituasjonen som hindrer dem i å prestere.

Jeg tror at vi heller trenger flere evalueringsmetoder og lærere som forstår at barn lærer ulikt, som kan se det enkelte barn og sørge for at dets evner og utfordringer blir avdekket.

Hvis det er sånn at de høysensitive er samfunnets kanarifugl, kan de være en glimrende målestokk for en god skolemodell. Det som er bra for en høysensitiv, er også bra for alle andre. Men det som går bra for de fleste, trenger ikke nødvendigvis være levelig for en høysensitiv.

Skolen er for alle barn. Diskusjonen om hva den bør inneholde bør derfor ikke foregå uten også å ha de høysensitive barna i bakhodet, nå som vi har så mye dokumentasjon på at de finnes.