Beilerne

BeilerneBeilerne

Av: Anders Baste Revheim

Det var kaldt. Selvfølgelig var det kaldt, for det er alltid kaldt på denne tiden av året, men verre ble det da mildværet kom og det regnet før det så ble kaldt igjen. Vi var noen kamerater som hadde tilbrakt noen timer på en kafé, vi møttes alltid på dette stedet. Her kunne vi kaste skit om det meste og vi kunne legge frem alle våre tanker om ting som opptok oss. Dagen før hadde jeg vært hjemme hos mammaen min og der fant jeg en gammel vinylplate av Barbara Helsinkius. Det var spesielt en sang som slo meg flat: «Skynd deg min elskede, skynd deg å elske. Dagene mørkner minutt for minutt. Tenn dine lykter, det nærmer seg natten. Snart er en blomstrende sommer slutt». Det var en coverversjon av en annen sang, men denne teksten gikk jeg hele tiden og tenkte på. Er det sant at tiden går fra deg så lenge du ikke har en kjæreste?

I dag var det et tema som dukket opp og det var faktisk gjeldende for alle fire som satt rundt bordet. Det begynte med at en av oss fortalte om at han hadde truffet en jente, men forholdet var ikke mer enn hva han forklarte som: «Friends with bennefits». Han skulle så veldig gjerne sett at det skulle bli noe mer, men hun ville ikke binde seg hadde hun sagt. Kameraten min var blek i ansiktet og hadde vanskelig for å smile hadde jeg lagt merke til. Jeg visste at det var veldig lenge siden forrige gang han hadde hatt en kjæreste og jeg merket på ham at han hadde en overhengende frykt for at det skulle bli lenge til neste gang også.

Hva er det som gjør at damer er så kresne når det gjelder valg av partner? Kan de ikke bare ta oss for den vi er og akseptere at vi alle har våre gode og mindre gode sider? Jeg vet at kammeraten min er et flott menneske, alle synes han er den beste å snakke med, han har en omtanke for andre mennesker som ikke kan måles. Men hvorfor ville ikke hun ha ham? Ja, han er litt stor og rund i kroppen, magen jobber litt mot innsiden av skjorten og han er ikke så flink til å barbere seg hver dag, men var det derfor hun holdt ham på avstand, bare fordi han ikke hadde vaskebrett og kunne løpe tusenmeteren på kort tid? Hun vet ikke hva hun har gått glipp av.

Ut ifra alt vi hører i media i dag, skal alle være supergodt trent, ha den rette frisyren, gå med de rette klærne og snakke om de rette ting. Ingen blir lenger sett på som enkeltindivider og selvstendige. Hele tiden blir vi lesset på med normer og regler som skal utfylles for at vi skal inkluderes i samfunnet. Det er nesten som om det personlige blir lagt bakerst i rekken. Det viktigste ved et menneske er ikke utseende eller de mest fengende ordene, det er jo det vi alle vet, nemlig at et snilt menneske er et godt menneske. Hvorfor skal vi ta på oss uniformer som vi ikke liker? Hvilken nytte har det?

En annen rundt bordet var heller ikke like lykkelig denne dagen. Han hadde tidligere vært narkoman og sporene etter det tøffe livet var fremdeles synlig i ansiktet. Mens vi satt og snakket kom det frem at han også var ensom. Etter lang tid med rehabilitering og mange psykiske sammenbrudd hadde han endelig klart å reise seg igjen, men han var ikke der han ønsket å være. Han kunne ikke tilbringe tid sammen med vennene han engang hadde hatt i rusmiljøet for han var redd for at han skulle falle utpå igjen. Han brukte ordet venner litt ombøyd for det hadde jo egentlig bare vært noen å være med mens det hele stod på. Det verste var allikevel tiden han nå levde i. Lite penger, ingen utdannelse, få nære venner, nesten ingen kontakt med familien og en fortid som ikke ville være noe godt på en CV.

En ting som slår meg et at vi alle blir katalogisert etter ting vi har gjort, ikke hva vi er i stand til å gjøre. Valg og gjerninger hører fortiden til og det er ikke nødvendig å dømme andre mennesker bare av den grunnen. Hvorfor du gjorde det du gjorde i går hadde helt sikkert en grunn da, men det trenger ikke bety at du absolutt må gjøre det samme i dag. Kan ikke denne fyren bli satt pris på som den han er og ikke bli forkastet for det han gjorde før? Han fortalte at etter det siste oppholdet hadde han hatt gjentagende tanker om å ta sitt eget liv, for presset han følte fra samfunnet var så enormt. Hvordan skulle han klare å leve opp til alle samfunnskravene med en så liten krakk å sitte på? Hvem kunne han forholde seg til når han trengte det? Ville han en gang finne en feminin skikkelse som kunne tolerere at han hadde gjort noe tidligere i livet som ikke fenget vanlige mennesker, tenk om hun kunne legge armene sine rundt ham og si: «Jeg er glad i deg, drit i gårsdagen». Hvor skulle han finne en slik kvinne?

For å lette litt på stemningen begynte vi å spøke litt med tanker om «Match» og «Møtestedet for single mødre». Jeg merket en litt pinlig følelse fra min egen side, jeg hadde faktisk prøvd «Match» en gang for noen år siden, men ingen hadde respondert på profilen min. Jeg turte ikke nevne det for de andre og lot det bli med det.

Slike online kontaktmuligheter kan i teorien virke ganske interessant, men jeg føler allikevel at jeg blir satt i en bås. Det finnes selvfølgelig flere kategorier, men den første jeg tenker på er menn som fortvilet er ute etter å få seg et nyp. Deretter kommer enslige personer som i ren forbannelse over at forrige partner dro prøver en enkel måte å komme frem til et nytt forhold. Det jeg føler er galt, er at for å delta på en slik side, må du hele tiden vise de beste bildene av deg, mene det riktige, ha de rette interessene, rett og slett ta på deg en uniform som alle kan like. Det nytter ikke med personlige vinklinger som er litt til siden av normalen. Hva hadde du tenkt om en person som skrev: «Jeg håper Trump vinner for han har så mye penger, har en nydelig kone, og ikke minst er han så flink til å smile»? Vi lever i en tid der alle må mene det riktige. Den første kammeraten min har en god del tanker og meninger som kan være litt vanskelige å forstå, men det gjør vel ikke ham til et dårligere menneske? Tvert imot. Jeg mener det gjør han til et rikt og verdig menneske, en mann som tør å reflektere seg om verdenen og dette burde kvinnen som ikke ville binde seg til ham sett før hun avviste ham.

Noe annet vi også kom fram til var at det er et så forferdelig krav til oss menn at vi alltid må være så tøff. Ingen av oss rundt bordet var tøff. Selv har jeg fått høre at jeg er høysensitiv (har tatt flere tester der jeg skåret høyt og vært i samtaler med pedagoger) og i tillegg er jeg i mange sammenhenger ganske introvert. Mange mennesker rundt meg sier at det kan de ikke forstå, men der dukker det opp igjen dette med en uniform jeg tar på meg. Jeg sliter i situasjoner der det er flere tilstede og i tillegg ukjente personer. Dersom jeg får kontakt med en annen skaper det i meg en frykt for at det skal komme en tredje part og ta over min rolle. Som sensitiv deler jeg visstnok tanker med en femtedel av befolkningen, men hvordan hjelper det meg? Rundt om hører man om høysensitive kvinner og meditasjon og yoga for kvinner. Sjelden får man høre om den myke mann som innimellom også trenger å ta seg opp igjen. Jeg føler at jeg nærmest blir stemplet som en taper når jeg tenker på mine følelser sammenlignet med presset om «macho-mann» som kommer frem i offentligheten. Hva er galt med en mann som kan gråte over en vakker scene i filmen? Hvorfor føler jeg at damer ikke liker menn som har empati og ikke liker krigsfilmer? Trenger jeg å kunne løfte ti tonn for å kunne imponere kvinnen i mitt liv? Holder det ikke med å være et godt menneske som viser seg å være glad i det gode i livet? Hva er galt med å kunne gråte sammen med andre? Noe vi leser om i historien er alle slagmennene og høvdingene som opp igjennom årene har blitt utropt som alfahanner, men vi hører aldri om han som stod i bakgrunnen og nøt de vakre fargene på lederens kappe i stedet for de stolte ord som kom ut av hans munn.

En av tingene vi alle fant ut av, var at vi var single. Alene. Alle ønsket vi å finne den rette i vårt liv, men hvordan det kunne skje så ingen av oss for seg. Ingen innrømmet å noen gang ha kysset en kvinne etter bare fem minutter, slik du ser på film. Vi ble enige om at det som skjer på film bare skjer på film, men det kunne jo vært trivelig om noe av det hendte i virkeligheten også. Vi ønsket alle en kvinne som kunne respektere at vi ikke var perfekte. Menn har også sine svake sider, men det er noe som tydeligvis ikke skal snakkes om i allmennheten. Om kvinner er feminine eller tøffe blir uansett oppfattet som sexy, men en mann som viser følelser er nærmest fy-fy! Hva er det som er så galt med å være emosjonell? Er det ikke viktig å ha en følelse om situasjonen du befinner deg i? Jeg har hørt at høysensitive personer (ikke bare damer) faktisk er mer gjennomtenkt i handlingene sine, og ikke minst har de mer empati enn de som bare buser på. Kanskje burde jeg ha et skilt på meg der det stod at jeg er omsorgsfull, men jeg tør ikke gjøre noe slikt.

Vi var alle på jakt etter damer, men ville vi noen gang kunne leve opp til presset vi følte fra media og verden rundt oss? Vi følte vi ikke hadde en sjanse siden vi ikke var alfahanner eller kunne minne om det. Det er ikke så lett å ta på en uniform som ikke passer eller ikke kler deg. Trenger damer å ha en oppskrift på hvordan mannen skal være? Hva om mannen liker rosa sokker og lilla truser? Gjør det ham til en dårlig ektemann? Alle hadde vi noe på innerlommen som ville vært synlig på utsiden av uniformen og dermed ikke gjøre den passende. Det kan vel nesten tenkes at du må være perfekt for at uniformen allikevel skal passe, men ingen er perfekt.

Den siste rundt bordet var heller ikke glad denne dagen. Han kom fra et land med mye konflikt og hadde nå bodd i Norge i noen år, men allikevel hadde han ikke mange venner eller noen kjæreste. Han sa at de beste vennene han hadde var de som jobbet på denne kafeen, for han traff dem ofte siden han gikk her daglig. Jeg visste at han hadde opplevd mye som han aldri ville snakke om, og han turte ikke snakke med fremmede kvinner. Krig var noe han hadde opplevd. Jeg kan aldri forstå hva som er så fascinerende med krig og vold. Filmer og spill pøser på med noe av det mest grusomme i verden og gjør det til ren underholdning. Skyt og drep for flest mulig poeng, er det ikke slik en diktator tenker, og diktatorer er jo noe vi prøver å bli kvitt. Vold og makt har ikke noen gang ført til noe godt, tvert imot. Hvorfor er det så tøft å drepe? Blir du et bedre menneske av å være råsterk? Kan ikke heller tankene og medfølelsen også være et viktig element? Selv om han er fiende har han også en familie og du trenger vel ikke drepe ham bare fordi han har litt andre meninger enn deg. Snakk med ham, så kommer dere inn på en mye bedre vei, og kanskje kan dere bli venner.

Bordet vi satt ved var faktisk rundt og vi følte oss nesten som riddere. Vi hadde alle våre svake sider og vi følte at vi aldri kunne komme noen vei uten å ta på oss et «Macho–mann» kostyme. Men den viktigste tingen vi hadde til felles var at vi alle var på jakt etter kjærligheten i våre liv, den rette, den eneste, den som kunne ta oss for den vi virkelig er. Dersom vi skulle vært en ridderorden tror jeg den skulle hatt navnet: «Beilerne! Kundsten at behaage Damer!», men ville det løst problemene våre?