Stolt og sensitiv far

illustrasjonsfotoStolt og sensitiv far

Vi har intervjuet en modig, reflektert, klok, varm, åpen og spennende mann som heter Tore, og som er far til to sensitive barn, Veronika og Vegard.

Dette er en historie om en sensitiv familie jeg har fulgt litt på avstand i mange år, vi er i slekt, men har bodd langt unna hverandre. Jeg har fulgt med på livet og utfordringene deres med beundring og dyp respekt – og lurt på hva er det som har gjort at de klarte å takle alt som har skjedd. Nå tror jeg at jeg vet det – de har en sensitiv kraft som de til de grader har klart å utnytte.

Tore og Wenche møtte hverandre svært unge, og ikke så lenge etterpå dør Wenches mor i en tragisk ulykke. Fra å være sorgløs ungdom blir livet raskt mer alvorlig enn de fleste tenåringer må forholde seg til. Men de takler det, og holder sammen.

Tore ble far som 24-åring, til en skjønn datter, som var utrolig blid, og sjenert. Men siden begge foreldrene også hadde vært sjenerte som barn, så tenkte de ikke så mye over det. Fra barnehagen fikk de også høre det samme; veldig blid jente, og sjenert.

Tre år senere ble broren Vegard født, og de var en lykkelig og aktiv familie som var glad i turer i naturen. Hverdagen var travel med jobb for foreldrene, og en liten familiebarnehage der begge barna gikk, og hvor de trivdes og hadde det bra. Høysensitivitet hadde ingen hørt om, og ingen tenkte på om barna var sensitive, de var som de var, flotte, glade, blide – og litt sjenerte barn.

Noen år går, og det blir oppdaget at Vegard har en medfødt sykdom som kommer til å føre til at han ender i rullestol, og ikke har utsikter til å få et langt liv. Et hardt slag, og brutale framtidsutsikter det er vanskelig å forholde seg til.

Men hverdagen går videre, og familien gjør det beste ut av dagene og livet sånn som det er.  Vegard fortsetter å være en utrolig blid gutt, en skikkelig solstråle, med et stort hjerte og mye omtanke for alle rundt seg. Han bekymrer seg for om andre hadde det bra, og spesielt dyr. Sine egne smerter bryr han seg mindre om. Han viser en utrolig evne til å akseptere ting som de er, og gjøre det beste ut av det. Han er moden for alderen, godt likt av alle rundt seg og har mange venner. Sett i ettertid med kunnskapen Tore nå har, sier han at Vegard kanskje var den mest sensitive av dem alle.

Den sommeren Vegard er 10 år opereres han, en liten operasjon, som det ikke er knyttet noe dramatikk til, ender fatalt og han dør. Familien er i sjokk, det er så vondt og vanskelig at det er hardt å finne veien videre.

Tenårene ble utfordrende for Veronika, som var 13 da broren så uventet døde, og dermed for foreldrene, som støtter opp så godt de kan. Det er en tøff belastning for dem alle, og det å skulle finne ut hvem man er og hva man vil blir krevende for en ung jente. Hun følte at det var mer enn bare depresjon, noe hun ikke helt fikk tak på, som var utfordringen.

Veronika leste om høysensitivitet i et blad og fant mer på nettet, og følte at det var som å lese om seg selv. Hun snakket med foreldrene om det hun leste, og den nye forståelsen av seg selv. Det å lese om seg selv svart på hvitt og få forklaringer på ting hun ikke har forstått før, er lærerikt, og spesielt. Og hun var ikke den eneste sensitive i familien: Tore kjente mye igjen i seg selv, og følte at datteren hans hjalp ham å få det frem, og ikke minst det å være seg selv, og snakke om ting, og ikke prøve å skjule og legge lokk på ting. Før holdt han tårene igjen, nå klarer han å være seg selv. Gjennom å reflektere rundt Veronika og Vegard har han blitt seg selv i større grad. Og tør vise mer følelser, han sier; «Alt for få menn viser følelser, det er lettere å bli sint, og det er lite rom for å få være seg selv.» Men det er jo mye det livet handler om, å finne ut hvem man er, og bli mer og mer seg selv. Tore kvittet seg også med et ekstra fornavn han ikke lengre følte var den han er nå.

«Veronika klarte å finne nøkkelen og bruke den –og det syns jeg er helt fantastisk herlig», sier Tore. Og hun bruker kunnskapen til å hjelpe andre, spesielt guttevenner oppsøker henne. Hun utdannet seg til barne- og ungdomsarbeider, men syntes som lærling at hun ikke får brukt seg nok: hun har så mye mer å gi. En karrierekartlegging peker på at sosionom er riktig vei.

Mens for Tore som i mange år arbeidet som tømrer, har han gitt seg ut på en helt ny vei; han brenner for å jobbe med barn og ungdom, spesielt ungdom som sliter psykisk. Det har vært mye negativt og tungt i livet, men han har landet, fått mye erfaring.  «Det er for mye pengene som styrer, samfunnet går så fort, ingenting er bra nok» sier han. Tømreryrket er fysisk tungt, men også kravene om å jobbe mer effektivt, ta snarveier, og hva det gjør med arbeidsmiljøet, gjorde at han begynt å tenke i nye baner rundt jobb.

«Med alle erfaringene og bagasjen man har med seg fra livet er det viktig å tenke på hva kan man bruke det til. Det er behov for flere menn som jobber med ungdom» sier Tore, og han ønsker å være en rollemodell for andre. Så han setter seg på skolebenken igjen, for å bli barne- og ungdomsarbeider.

Etter at Tore passerte 40 år, og med kunnskapen han har om høysensitivitet så tørr han mer. Å rose folk offentlig har blitt helt naturlig, og han bryr seg mye mindre om hva andre tenker og synes – «Man må være seg selv som man er», sier han. Da svigerfar fylt år la han ut en hjertevarm hyllest på facebook, som ble lest opp høyt under bursdagsfeiringen, for svigerfar er ikke på facebook selv. «Sånt kommer helt naturlig nå», sier han

Naturen er veldig viktig for Tore. Å gå lange turer, gjerne krevende turer opp på høye fjelltopper, har blitt noe som prioriteres høyt. Fordi det gir så mye glede og lader batteriene. Gjennom vinteren savner han fotturene i fjellet, og gleder seg til vår og sommer. «Mørketiden påvirker meg nok mer som sensitiv», sier han.

Tores erfaring er at han takler utfordringer bedre fordi han er sensitiv, og er mer i kontakt med seg selv.